1. A Nightmare to Remember - 16.10
2. A Rite of Passage - 08.35
3. Wither - 05.25
4. The Shattered Fortress - 12.49
5. The Best of Times - 13.07
6. The Count of Tuscany - 19.16

 

Okei, nå har jeg hørt på plata nok mange ganger til at jeg føler at jeg kan skrive nok om den til dere. Dette kommer også i fanzinen (som jeg håper å få gjort klar til begynnelsen av juni), men her er altså en kort omtale, om dere vil, av plata. Jeg kommer til å gå spor for spor, så selv om "alle" nå har hørt to av låtene, så kommer jeg likevel til å snakke litt om de.

Som en helhet synes jeg plata fungerer bra. På mange måter er dette en veldig standard Dream Theater plate, med et vidt spenn mellom de ulike låtene på plata. Det er således ikke mange overraskelser her, og det meste har en hørt fra før (og et spor HAR man i stor grad hørt fra før!). Man finner alle kjennetegnene for en Dream Theater-plate her, på godt og vondt. Plata inneholder store mengder gitarsoloer, synthsoloer, unisoner, og krumspring på bass og trommer, som seg hør og bør på en Dream Theater plate.

Plata åpner med et tordenskrall, bokstavelig talt. Torden og regn strømmer ut av høytalerne, før et "skummelt" piano introduserer låta. Dette eksploderer så i hele bandet som riffer i vei på typisk hard Dream Theater. Dette er altså "A Nightmare To Remember". Herifra er det ganske standard Dream Theater "åpningslåt", dog med et lite innslag av skummel musikk typ gammel skrekkfilm (ooo-wee-ooo synth), noe som kanskje ikke er så rart siden låten hadde navnet "Halloween" på bakrommet. Låten beskriver en bilulykke, men teksten er skrevet veldig rett frem, i "steg-for-steg" gjenfortelling.

 

Etter fem minutter bryter låta inn i et mer rolig parti. Veldig pent, og veldig stemningsfylt, med det jeg vil klassifisere som et av de beste refrengene DT har skrevet, dog jeg får litt Pink Floyd-vibber av måten LaBrie ender setningene på. Dette er gjort veldig smakfullt, med digg koring, og nydelige backing av gitar og synth som ikke går av skaftet - før vi når 9 minutter ut i låta, hvor den obligatoriske "nå skal vi dele soloer" delen av låta kommer. JR og JP bytter på å spille hver sin solo i noen minutter, og det høres forøvrig ikke så halvgærnt ut, selv om det hele høres veldig kjent ut.

Så kommer der et vokalparti som jeg ikke forstår hvorfor de valgte å løse på den måten. MP gjør en "rap", en snakkevokal som man nå er blitt ganske kjent med, "sint mann" vokal. Og ender det med et brøl. I og for seg ikke så dumt, det er bare at låta akkurat da forteller at "nei, det gikk jo forsåvidt bra med alle sammen, de overlevde", og med den stemmen så høres det ut som at mannen er forbanna for at det gikk bra. Og dette belyser noe av det jeg synes er elendig på denne plata, her er teksten helt tydelig en ettertanke for musikken, og på ingen måte er musikken tilpasset historien som fortelles (eller omvendt, om du vil).

Så følger nok et langt parti med ulike riff, store mengder bytting av rhytmer og riff, typisk slik vi er blitt vant med DT de siste par årene. Vi får også høre MP prøve seg på blastbeats, noe som ikke passer inn i det heletatt i låta, men men. En helt okej låt, som jeg synes varer litt for lenge. De kunne kuttet låta etter 10 minutt, og den ville vært mye bedre, og heller forsøkt å gjenbruke mer av det vi hørte i første del. Slik sluttresultatet er så virker det som tre låter limt sammen til en.

Neste låt, A Rite of Passage, en litt mer standard tung låt, med tunge riff som åpner låta etter en kort intro. Dette er altså første singelen fra plata. Dette høres unektelig bra ut, dog kanskje litt klisjefylt og kjent. Kule vokaler med morsomme effekter med "ekkoer". Refrenget er heller ikke ueffent, det er syngbart og man legger det til minne ganske raskt. Låta handler om frimurere og deres hemmelige ritualer. Igjen mer i fortellende stil enn noe annet. Broen minner meg veldig om In The Name of God, med ekkoer som gjentar vokalen. Sånn sett så passer låta kanskje godt inn sammen med de andre låtene JP har skrevet som har omhandlet religion og politikk.

 

Så går selvsagt låte inn i Dream Theater modus, med de obligatoriske soloene. Først litt riff, så en kunstig pause for å klargjøre at nå begynner vi "neste del av låten", så en lang JP solo, for så å gå over til en lang JR solo. Det beste med soloene er noe som kommer (og allerede har) blitt kritisert av mange, nemlig at JR eksperimenterer med litt annerledes lead-lyd, som egentlig kan sammenlignes med en gammeldags lydchip fra en Nintendo eller en C64 som "misbrukes". Jeg synes det låter knalltøft, mens andre hater det. Så ender låta i refrenget, med litt riffing slik vi er blitt vant med at DT avslutter slike låter.

Wither... Det første jeg tenker på når jeg tenker på denne låta er The Answer Lies Within. Bare litt mer aktiv; jeg har brukt Power Ballad for å beskrive låta flere ganger. Grunnen til at jeg tenker Answer Lies Within er at denne låta i stor grad også er en slags pep-talk låt. Etter hva jeg kan forstå, så handler den i stor grad om skrivesperre, hvordan man skal skrive en historie. Hvordan man ikke må gi opp selv om man ikke kommer seg videre, og hvor man skal gå for å hente inspirasjon. Men det er en nydelig ballade, med flotte melodier. Godt midtparti med hvor refrenget synges kun piano og nydelig flerstemt synging, over i en helt typisk powerballade gitarsolo, og gjentakelser av refrenget. Selv om det er mange klisjeer, og intet nytt, så er dette likevel en sterk låt etter min mening, og en av de aller beste balladene noensinne gjort av Dream Theater.

 

Så går vi inn i en fade in av et riff som spiller om og om igjen, med små variasjoner fra gang til gang, som rett og slett bygger på seg gradvis til å vokse mer og mer inn i noe som høres mer og mer kjent ut. Synth og gitar legger seg mer og mer mot noe vi kjenner igjen, før det hele står klart som solen - vi er jo selvsagt inne i introriffeet til This Dying Soul. Noe som ikke varer så lenge, for plutselig er vi inne i The Glass Prison-hovedriffet! Som så utvikles videre til å være et underliggende riff som ent nytt vokalparti synger over, hvor man rett og slett oppsummerer de forrige låtene med teksten. Faktisk er hele låten stort sett bygd opp av riff og partier fra de gamle AA saga låtene. Det er små og større variasjoner som gjør at av og til er de ugjenkjennelige om man ikke fokuserer, og andre ganger er det direkte kopi av de vi hørte i de foregående låtene. Noen ganger endrer de hele følelsen av det partiet. Nye soloer og måtene de kobler alt sammen er det som gjør denne låta særdeles interessant. Alt av låten er referanser, teksten, melodier, riff...

 

Men det som er viktig å se her er at dette er den siste låten i en serie av nå fem låter - The Glass Prison, This Dying Soul, The Root of All Evil, Repentance og til sist The Shattered Fortress. Så den bør lyttes til som en avslutning av dette, og aller helst burde man bare lage seg en ny cd som inneholder disse fem låtene, i stedet for å høre på Shattered Fortress alene. Alene så fungerer den ikke SÅ godt som låt, men som avslutning av et konseptalbum så fungerer den VELDIG bra. Jeg har selv tatt eksperimentet med å lage meg nettopp denne cd'en, og det er faktisk utrolig tøft. Et fantastisk konseptalbum, bare fordelt på fem plater. Det eneste som ikke fungerer helt er overgangen fra Root of all Evil til Repentance siden Root of all Evil egentlig går flytende inn i Answer Lies Within. Men, jeg trodde Dream Theater var ferdige med å avslutte låter og plater slik andre låter begynte...

Videre kommer vi til det jeg mener er det absolutt største høydepunktet på plata. The Best of Times er låten MP skrev til sin far, som døde tidligere i år. Låta starter med et nydelig piano-parti med violin og gitar som spiller nydelige, rolige gitarpartier. Dette er slikt vi hører ofte i triste filmer. Det er følelsesladet, og veldig pent. Før vi bryter inn i noe som er mye gladere, en glad rock låt som beskriver forholdet mellom MP og faren. Stilistisk sett minner dette meg mer om noe fra FII-tiden, typ B-siden "The Way it Used to Be". Dette kan være fordi The Way It Used to Be hadde mye Rush i seg, og det har også denne låten. Dette er bunnsolid, og jeg synes det passer utrolig bra. Midt i låten bryter det inn dramatikk i gleden, da teksten forteller om når han fikk beskjeden om at faren hadde kreft med få måneder igjen å leve, og musikken gjenspeiler dette med dramatiske strykere.

 

Så går vi inn i et mer roligere parti som er mer balladeaktig, hvor teksten i stor grad er en takk til faren for alt han hadde gitt sin familie. Og vi ender med en 3 minutter lang JP solo. Denne låten er rett og slett perfekt. Kanskje litt i lengste laget, men jeg synes aldri den er kjedelig, og ikke braut de inn med teit upassende soloer og unisoner som hadde kommet til å ødelegge det følelsesmessige som ligger bak låten, og heller ikke i upassende rytmeendringer eller uforklarlige plutselige hopp. Her har de en struktur, og holder den fra start til slutt. Dette føles ut som en helhetlig låt, noe som jeg vil påstå har manglet fra de fleste at Dream Theaters store lange episke låter de siste 10 årene. Det er emosjonelt, og jeg satt faktisk igjen med gåsehud og antydning til tårer etter låta - selv etter 15 ganger i spilleren. Så dette er desidert noe av det beste de har fremført på svært lenge etter min mening. En perfekt låt, og sammen med Wither er det disse som gjør plata! Hvilket er noe merkelig, med tanke på at disse er de to låtene som det er minst "Dream Theater" over her.

Til slutt har vi kommet til låten The Count of Tuscany, en låt som allerede har blitt mobbet til døde på nettet på grunn av sitt snodige navn. Starter med nydelig ren gitar, ganske standard Dream Theater igjen. Dette er en prog låt om jeg noensinne har hørt en. Morsomme taktskifter, morsomme rytmer, og jaggu, her har vi et Zappa-parti også. Og morsomme synth-lyder, ikke noe som jeg er vant med å høre fra JR på en Dream Theater plate. Minner meg på en måte litt om Dance of Eternity. Og hva skjer her? Plutselig kommer det inn et sært parti som gir meg en helt klar forståelse for hvorfor de har valgt "greve" som en del av tittelen. Noen av overgangene synes jeg ikke fungerer helt.

 

Så bryter låta over i en mer standard tung rockelåte med bra vokal. Litt metallica. Teksten er derimot noe av det absolutt verste jeg har noensinne hørt fra Dream Theater. Den passer ikke til musikken i det hele tatt. Refrenget er veldig bra, og hadde nok vært mye bedre om teksten faktisk hadde gitt mening. Hele denne delen fungerer veldig bra musikalsk sett, men teksten ødelegger alt! Men vi går inn i nok et lengre instrumentalt parti, med noen merkelige rytmer og unisoner, noe funker, noe funker ikke.

 

Også avslutter vi låta, høres det ut som, vi får den avsluttende gitarsoloen som vi pleier å høre som avslutning på en Dream Theater låt og tempoet senkes... Men vent, vi er bare 11 minutt inn jo. Hmm. JR spiller akkorder med stemningsfylte pads, særdeles sakte, mens JP spiller lange rolige noter med lang delay på. Dette er Pink Floyd i et nøtteskall. Dette er rett og slett nydelig. Men det har ingen som helst kobling til det som kom før, ingen melodier gjentas. Etter tre minutter går vi inn i en akustisk del som fortsetter temaet som ble introdusert i "Pink Floyd"-delen, og fortsatt med ingen kobling til første halve delen. De bygger og bygger på dette, og ender til slutt på en stor "rock anthem" avslutning, som i og for seg er veldig bra, jeg bare synes ikke det passer med den første halvdelen.

 

Etter å ha fått en liten oppvåkning innser jeg at starten, PF delen og slutten av låten henger bra sammen, og faktisk er det kun tre ting jeg irriterer meg over i låta; "greve-temaet", og et litt merkelig riff på slutten av vokalpartiene som varer litt for lenge, og teksten. Det høres kanskje litt ut som tre-fire adskilte låter, men helhetlig synes jeg faktisk ikke at det er en så veldig dårlig låt. En instrumental progintro, en tungrock låt med noen få krumsprell og stor metallica faktor, og en "Pink Floyd Rock Anthem" låt. Hver for seg er de veldig bra, sammen blir de litt for forskjellige, og teksten som skal knytte det hele sammen fungerer utrolig dårlig. Jeg innså at det faktisk er teksten som ødelegger mest for meg i dette tilfellet, og ikke musikken.

Dette var mine tanker om plata, så får dere glede dere (eventuelt grue dere) til å høre den selv. Selv gir jeg plata 4 av 5 stjerner.