Teknisk ansvarlig i DTNorway, står for websider, trykksaker og andre produksjoner. Fan siden 1996. Involvert med fanklubben siden 2002. Har bl.a. produsert "A Walk Beside The Band" - fanklubbdvden fra 2005. Jobber til daglig som IT-konsulent i Oslo for et større konsulenthus, med fokus på Business Intelligence og Datavarehus-systemer.
Familiemann (kone, to barn, og bikkje), med bosted i Drammen, og stor samler av medieutgivelser, da spesielt DVD/Blu-ray og tv-spill.
19.november holdt Jordan Rudess 2 konserter i Venezuela hvor han, sammen med Eren Basbug og et symfoni-orkester, fremførte en mengde materiale, både originalt skrevet spesifikt for disse konsertene, men også eldre materiale som Dream Theaters Six Degrees suite og Spirit Carries On, og Liquid Tension Experiment Hourglass. I den forbindelse har vi her et intervju med dirigenten Eren Basbug.
Den 16. november 2010 ble Dream Theater innlemmet i Long Island Music Hall of Fame. John Petrucci, John Myung, Mike Portnoy og Kevin Moore startet bandet i 1986 mens de gikk på Berklee College of Music, men alle fire vokste opp i Long Island, New York. Etter at de sluttet på Berklee begynte de sakte men sikkert å øke sin følgeskare i lokalområdet. 26 år etter er fortsatt to av de fire originalmedlemmene med i bandet, og bandet er større enn noensinne, med ti plateutgivelser og tusenvis av konserter bak seg.
Mike Portnoy og Dream Theater annonserte i natt at Mike ikke lenger vil være en del av bandet, og at de kommer til å fortsette uten ham fremover. Mike følte for en pause, men bandet ønsket å gå videre med en ny plate så snart som mulig, så derfor bestemte de seg for å gå hver sin vei. Hvem som kommer til å ta over stolen er per nå uvisst, men bandet sier at de kommer til å gå i studio i januar 2011, med påfølgende plate og turné.
Mike Portnoy var med på å starte bandet, og har hele veien vært den som har jobbet for å utvikle bandet videre, både musikalsk og det «foretningsmessige». Uten ham hadde nok ikke DTNorway eksistert i den grad det gjør i dag, han har alltid vært en person som har forstått hva det betyr å være fan og har derfor gitt fansen et innblikk i Dream Theaters verden som har vært uvurderlig. Vi takker ham for alle muligheter vi har fått med hans hjelp, og ønsker ham lykke til videre. Samtidig håper vi at vi kan fortsatt ha et godt samarbeid med ham i fremtiden, slik vi har med andre ex-medlemmer. Fortsett å lese Mike Portnoy Forlater Dream Theater→
①Stargazer（RAINBOW／8:10)
②Tenement Funster～Flick Of The Wrist～Lily Of The Valley（QUEEN／8:16)
③Odyssey（DIXIE DREGS／7:56)
④Take Your Fingers From My Hair（ZEBRA／8:18） ⑤Larks’ Tongues In Aspic Pt.2（KING CRIMSON／6:30）
⑥To Tame A Land（IRON MAIDEN／7：15）
1. A Nightmare to Remember – 16.10
2. A Rite of Passage – 08.35
3. Wither – 05.25
4. The Shattered Fortress – 12.49
5. The Best of Times – 13.07
6. The Count of Tuscany – 19.16
Okei, nå har jeg hørt på plata nok mange ganger til at jeg føler at jeg kan skrive nok om den til dere. Dette kommer også i fanzinen (som jeg håper å få gjort klar til begynnelsen av juni), men her er altså en kort omtale, om dere vil, av plata. Jeg kommer til å gå spor for spor, så selv om «alle» nå har hørt to av låtene, så kommer jeg likevel til å snakke litt om de.Som en helhet synes jeg plata fungerer bra. På mange måter er dette en veldig standard Dream Theater plate, med et vidt spenn mellom de ulike låtene på plata. Det er således ikke mange overraskelser her, og det meste har en hørt fra før (og et spor HAR man i stor grad hørt fra før!). Man finner alle kjennetegnene for en Dream Theater-plate her, på godt og vondt. Plata inneholder store mengder gitarsoloer, synthsoloer, unisoner, og krumspring på bass og trommer, som seg hør og bør på en Dream Theater plate.
Plata åpner med et tordenskrall, bokstavelig talt. Torden og regn strømmer ut av høytalerne, før et «skummelt» piano introduserer låta. Dette eksploderer så i hele bandet som riffer i vei på typisk hard Dream Theater. Dette er altså «A Nightmare To Remember». Herifra er det ganske standard Dream Theater «åpningslåt», dog med et lite innslag av skummel musikk typ gammel skrekkfilm (ooo-wee-ooo synth), noe som kanskje ikke er så rart siden låten hadde navnet «Halloween» på bakrommet. Låten beskriver en bilulykke, men teksten er skrevet veldig rett frem, i «steg-for-steg» gjenfortelling.
Etter fem minutter bryter låta inn i et mer rolig parti. Veldig pent, og veldig stemningsfylt, med det jeg vil klassifisere som et av de beste refrengene DT har skrevet, dog jeg får litt Pink Floyd-vibber av måten LaBrie ender setningene på. Dette er gjort veldig smakfullt, med digg koring, og nydelige backing av gitar og synth som ikke går av skaftet – før vi når 9 minutter ut i låta, hvor den obligatoriske «nå skal vi dele soloer» delen av låta kommer. JR og JP bytter på å spille hver sin solo i noen minutter, og det høres forøvrig ikke så halvgærnt ut, selv om det hele høres veldig kjent ut.Så kommer der et vokalparti som jeg ikke forstår hvorfor de valgte å løse på den måten. MP gjør en «rap», en snakkevokal som man nå er blitt ganske kjent med, «sint mann» vokal. Og ender det med et brøl. I og for seg ikke så dumt, det er bare at låta akkurat da forteller at «nei, det gikk jo forsåvidt bra med alle sammen, de overlevde», og med den stemmen så høres det ut som at mannen er forbanna for at det gikk bra. Og dette belyser noe av det jeg synes er elendig på denne plata, her er teksten helt tydelig en ettertanke for musikken, og på ingen måte er musikken tilpasset historien som fortelles (eller omvendt, om du vil).
Så følger nok et langt parti med ulike riff, store mengder bytting av rhytmer og riff, typisk slik vi er blitt vant med DT de siste par årene. Vi får også høre MP prøve seg på blastbeats, noe som ikke passer inn i det heletatt i låta, men men. En helt okej låt, som jeg synes varer litt for lenge. De kunne kuttet låta etter 10 minutt, og den ville vært mye bedre, og heller forsøkt å gjenbruke mer av det vi hørte i første del. Slik sluttresultatet er så virker det som tre låter limt sammen til en.
Neste låt, A Rite of Passage, en litt mer standard tung låt, med tunge riff som åpner låta etter en kort intro. Dette er altså første singelen fra plata. Dette høres unektelig bra ut, dog kanskje litt klisjefylt og kjent. Kule vokaler med morsomme effekter med «ekkoer». Refrenget er heller ikke ueffent, det er syngbart og man legger det til minne ganske raskt. Låta handler om frimurere og deres hemmelige ritualer. Igjen mer i fortellende stil enn noe annet. Broen minner meg veldig om In The Name of God, med ekkoer som gjentar vokalen. Sånn sett så passer låta kanskje godt inn sammen med de andre låtene JP har skrevet som har omhandlet religion og politikk.
Så går selvsagt låte inn i Dream Theater modus, med de obligatoriske soloene. Først litt riff, så en kunstig pause for å klargjøre at nå begynner vi «neste del av låten», så en lang JP solo, for så å gå over til en lang JR solo. Det beste med soloene er noe som kommer (og allerede har) blitt kritisert av mange, nemlig at JR eksperimenterer med litt annerledes lead-lyd, som egentlig kan sammenlignes med en gammeldags lydchip fra en Nintendo eller en C64 som «misbrukes». Jeg synes det låter knalltøft, mens andre hater det. Så ender låta i refrenget, med litt riffing slik vi er blitt vant med at DT avslutter slike låter.Wither… Det første jeg tenker på når jeg tenker på denne låta er The Answer Lies Within. Bare litt mer aktiv; jeg har brukt Power Ballad for å beskrive låta flere ganger. Grunnen til at jeg tenker Answer Lies Within er at denne låta i stor grad også er en slags pep-talk låt. Etter hva jeg kan forstå, så handler den i stor grad om skrivesperre, hvordan man skal skrive en historie. Hvordan man ikke må gi opp selv om man ikke kommer seg videre, og hvor man skal gå for å hente inspirasjon. Men det er en nydelig ballade, med flotte melodier. Godt midtparti med hvor refrenget synges kun piano og nydelig flerstemt synging, over i en helt typisk powerballade gitarsolo, og gjentakelser av refrenget. Selv om det er mange klisjeer, og intet nytt, så er dette likevel en sterk låt etter min mening, og en av de aller beste balladene noensinne gjort av Dream Theater.
Så går vi inn i en fade in av et riff som spiller om og om igjen, med små variasjoner fra gang til gang, som rett og slett bygger på seg gradvis til å vokse mer og mer inn i noe som høres mer og mer kjent ut. Synth og gitar legger seg mer og mer mot noe vi kjenner igjen, før det hele står klart som solen – vi er jo selvsagt inne i introriffeet til This Dying Soul. Noe som ikke varer så lenge, for plutselig er vi inne i The Glass Prison-hovedriffet! Som så utvikles videre til å være et underliggende riff som ent nytt vokalparti synger over, hvor man rett og slett oppsummerer de forrige låtene med teksten. Faktisk er hele låten stort sett bygd opp av riff og partier fra de gamle AA saga låtene. Det er små og større variasjoner som gjør at av og til er de ugjenkjennelige om man ikke fokuserer, og andre ganger er det direkte kopi av de vi hørte i de foregående låtene. Noen ganger endrer de hele følelsen av det partiet. Nye soloer og måtene de kobler alt sammen er det som gjør denne låta særdeles interessant. Alt av låten er referanser, teksten, melodier, riff…
Men det som er viktig å se her er at dette er den siste låten i en serie av nå fem låter – The Glass Prison, This Dying Soul, The Root of All Evil, Repentance og til sist The Shattered Fortress. Så den bør lyttes til som en avslutning av dette, og aller helst burde man bare lage seg en ny cd som inneholder disse fem låtene, i stedet for å høre på Shattered Fortress alene. Alene så fungerer den ikke SÅ godt som låt, men som avslutning av et konseptalbum så fungerer den VELDIG bra. Jeg har selv tatt eksperimentet med å lage meg nettopp denne cd’en, og det er faktisk utrolig tøft. Et fantastisk konseptalbum, bare fordelt på fem plater. Det eneste som ikke fungerer helt er overgangen fra Root of all Evil til Repentance siden Root of all Evil egentlig går flytende inn i Answer Lies Within. Men, jeg trodde Dream Theater var ferdige med å avslutte låter og plater slik andre låter begynte…Videre kommer vi til det jeg mener er det absolutt største høydepunktet på plata. The Best of Times er låten MP skrev til sin far, som døde tidligere i år. Låta starter med et nydelig piano-parti med violin og gitar som spiller nydelige, rolige gitarpartier. Dette er slikt vi hører ofte i triste filmer. Det er følelsesladet, og veldig pent. Før vi bryter inn i noe som er mye gladere, en glad rock låt som beskriver forholdet mellom MP og faren. Stilistisk sett minner dette meg mer om noe fra FII-tiden, typ B-siden «The Way it Used to Be». Dette kan være fordi The Way It Used to Be hadde mye Rush i seg, og det har også denne låten. Dette er bunnsolid, og jeg synes det passer utrolig bra. Midt i låten bryter det inn dramatikk i gleden, da teksten forteller om når han fikk beskjeden om at faren hadde kreft med få måneder igjen å leve, og musikken gjenspeiler dette med dramatiske strykere.
Så går vi inn i et mer roligere parti som er mer balladeaktig, hvor teksten i stor grad er en takk til faren for alt han hadde gitt sin familie. Og vi ender med en 3 minutter lang JP solo. Denne låten er rett og slett perfekt. Kanskje litt i lengste laget, men jeg synes aldri den er kjedelig, og ikke braut de inn med teit upassende soloer og unisoner som hadde kommet til å ødelegge det følelsesmessige som ligger bak låten, og heller ikke i upassende rytmeendringer eller uforklarlige plutselige hopp. Her har de en struktur, og holder den fra start til slutt. Dette føles ut som en helhetlig låt, noe som jeg vil påstå har manglet fra de fleste at Dream Theaters store lange episke låter de siste 10 årene. Det er emosjonelt, og jeg satt faktisk igjen med gåsehud og antydning til tårer etter låta – selv etter 15 ganger i spilleren. Så dette er desidert noe av det beste de har fremført på svært lenge etter min mening. En perfekt låt, og sammen med Wither er det disse som gjør plata! Hvilket er noe merkelig, med tanke på at disse er de to låtene som det er minst «Dream Theater» over her.
Til slutt har vi kommet til låten The Count of Tuscany, en låt som allerede har blitt mobbet til døde på nettet på grunn av sitt snodige navn. Starter med nydelig ren gitar, ganske standard Dream Theater igjen. Dette er en prog låt om jeg noensinne har hørt en. Morsomme taktskifter, morsomme rytmer, og jaggu, her har vi et Zappa-parti også. Og morsomme synth-lyder, ikke noe som jeg er vant med å høre fra JR på en Dream Theater plate. Minner meg på en måte litt om Dance of Eternity. Og hva skjer her? Plutselig kommer det inn et sært parti som gir meg en helt klar forståelse for hvorfor de har valgt «greve» som en del av tittelen. Noen av overgangene synes jeg ikke fungerer helt.
Så bryter låta over i en mer standard tung rockelåte med bra vokal. Litt metallica. Teksten er derimot noe av det absolutt verste jeg har noensinne hørt fra Dream Theater. Den passer ikke til musikken i det hele tatt. Refrenget er veldig bra, og hadde nok vært mye bedre om teksten faktisk hadde gitt mening. Hele denne delen fungerer veldig bra musikalsk sett, men teksten ødelegger alt! Men vi går inn i nok et lengre instrumentalt parti, med noen merkelige rytmer og unisoner, noe funker, noe funker ikke.
Også avslutter vi låta, høres det ut som, vi får den avsluttende gitarsoloen som vi pleier å høre som avslutning på en Dream Theater låt og tempoet senkes… Men vent, vi er bare 11 minutt inn jo. Hmm. JR spiller akkorder med stemningsfylte pads, særdeles sakte, mens JP spiller lange rolige noter med lang delay på. Dette er Pink Floyd i et nøtteskall. Dette er rett og slett nydelig. Men det har ingen som helst kobling til det som kom før, ingen melodier gjentas. Etter tre minutter går vi inn i en akustisk del som fortsetter temaet som ble introdusert i «Pink Floyd»-delen, og fortsatt med ingen kobling til første halve delen. De bygger og bygger på dette, og ender til slutt på en stor «rock anthem» avslutning, som i og for seg er veldig bra, jeg bare synes ikke det passer med den første halvdelen.
Etter å ha fått en liten oppvåkning innser jeg at starten, PF delen og slutten av låten henger bra sammen, og faktisk er det kun tre ting jeg irriterer meg over i låta; «greve-temaet», og et litt merkelig riff på slutten av vokalpartiene som varer litt for lenge, og teksten. Det høres kanskje litt ut som tre-fire adskilte låter, men helhetlig synes jeg faktisk ikke at det er en så veldig dårlig låt. En instrumental progintro, en tungrock låt med noen få krumsprell og stor metallica faktor, og en «Pink Floyd Rock Anthem» låt. Hver for seg er de veldig bra, sammen blir de litt for forskjellige, og teksten som skal knytte det hele sammen fungerer utrolig dårlig. Jeg innså at det faktisk er teksten som ødelegger mest for meg i dette tilfellet, og ikke musikken.
Jevnt over; albumet starter sterkt med en god prog metal sang som uheldigvis er litt for lang etter min mening, så går det over i en mer rett frem, men solid, rockelåt før vi beveger oss inn i den beste balladen bandet har skrevet, før vi avslutter en lang serie med sanger på en verdig måte, videre inn i en fantastisk hyllest til en person som var mike portnoy nær, før vi ender med en ganske sterk låt som uheldigvis har noen skavanker. Av 75 minutter, så er det kanskje 5 minutter som jeg kunne klart meg uten, og det er aldeles ikke ille. Resten er bunnsolid, og er blant favorittene mine av hva dream theaetr har gitt ut de siste 10 år.
Dette var mine tanker om plata, så får dere glede dere (eventuelt grue dere) til å høre den selv. Selv gir jeg plata 4 av 5 stjerner.
—
English Version:
Apologies to everyone who do not agree with me, who find my review arrogant and subjective. This review is for an intended audience of fans and members of this fanclub, and specific Dream Theater forums. And although I might be focusing too much on some of the flaws, and being picky and analyzing too much into the music, it’s because I am a fan and I want to provide my honest opinions. I am an amateur reviewer, and my first language is not english, so I may have made some poor choice of words. Regardless, I present my review as is, and hope you’ll see that it is with love i critique, not with intent to hurt.
As a whole, I think the new album works pretty well. In many ways this is a very typical Dream Theater album, with a wide range between the different tracks on the album. There aren’t that many surprises here for fans that have known Dream Theater for a long time, and one get a feeling that one has heard most of it before (even to the point that we’ve quite literally have heard most sections of a song before – though there’s a special reason for that as we shall see), but that’s not necessarily a bad thing. If it works, it works, so why change a winning formula. We find all the hallmarks of a Dream Theater album here, with all that it entails. There’s a lot of wild and melodic guitar solos, fun and wacky synth solos, unison parts and twists and turns on the bass and drums, as there should be on a Dream Theater record.
The album opens with a huge thunder crash, quite literally. Thunder and rain streams out of the speakers before a haunting piano introduces the song. This explodes into the entire band riffing away in prog metal hard Dream Theater style. So this is “A Nightmare to Remember”. Here and onward it’s everything we expect from a strong Dream Theater “opener”. Strong metal riffs with a little slice of scary movie music added to it (ooo-weee-ooo synths), which makes sense considering the song was called “Halloween” on the backroom. The song describes a car-accident, but the text is written in a very straightforward manner, with a step-by-step recounting of events. Not terribly poetic, but it works okay.
After five minutes of great metal riffs, the song breaks into a more quite section. Very pretty, and very moody, with one of the best choruses that DT has ever written in my opinion, and I get some Pink Floyd vibes from the way LaBrie ends his sentences. This is done very tastefully, with sweet layers of voices and beautiful backing of guitars and synths. There is poetry in the lyrics here «hopelessly drifting, bathing in beautiful agony», and it’s all very good – until we reach the 10th minute of the song, where the now obligatory “let’s share solos” part of the song comes around. JR and JP take turns in playing solos for a few minutes, which in and of itself doesn’t sound that bad, even though the formula is beginning to become a little worn out. The solos themselves are really good, it’s just that when something that used to be unpredictable (like progressive music should be) now becomes a rule, a standard, it makes the experience a little less good and interesting. The music itself may be top notch, but even if it’s complex and fantastic, if it’s not grabbing me emotionally it doesn’t work.
Then we also have a vocal section that I cannot for the life of me understand why they solved that way. MP does his “rap” style vocals, a talking/shouting thing we’ve know come to know and (love/hate – scratch whichever fits), “angry man” vocals. And it ends with a roar – literally. Musically it’s pretty cool, but I don’t think it works that well because the song at that very moment tells us that “oh, it’s okay, everyone survived”, and with that kind of voice it sounds like someone is utterly pissed because it all went well. And that is a thing I feel covers some of the lyrics on this album, it’s sometimes so strikingly apparent that the lyrics are an afterthought for the music..
Then yet another section of different riffs, large amounts of rhythm changes and riff changes, typical for what we’ve come to know from DT the last few years. We also get to hear MP try out blast beats for a size, which absolutely does not fit the song at all, but oh well. Overall an okay, good song, which I think is maybe a few minutes too long. They could’ve cut the song after 10 minutes, and it would be much, much better, and then rather have reused something of that which we were introduced to in the first half of the song. As the resulting song is, it really feels like two-three songs glued together as one. A good opener that could’ve been better, but still has many memorable bits that I truly enjoy.
Next song, A Rite of Passage, is more of a standard heavy rock song, with heavy riffs that open the song after a short intro. This is the first single from the album. And it sounds pretty good, though maybe a bit clichéd and familiar. Cool vocals with nice effects added that “echo” the lyrics, and a chorus that’s pretty solid. It’s singable, and it sticks to your mind pretty quickly. The song itself is about the free masons and their secret rituals. Again in a more of a recounting style than anything else. The bridge reminds me of In The Name of God, with echoes that repeat the vocals. As such this song maybe fits well with the other songs that JP has written about religion and politics.
Then it’s of course into Dream Theater mode, with the yet again obligatory solos. First a bit of riffing, before an artificial break to signify that we’re into the next part of the song. Then there’s a long JP solo, before we move into a long JR solo. Very good solos indeed. The best part about these solos is something that will be (and already has been) criticized by a lot of people, is that JR is experimenting with a different kind of lead sound. A sound that could be more compared to an old sound chip from a Nintendo or a C64 that’s being abused (in a good way). I think it sounds awesome, while many other people hate it. And then we end the song, with some riffs and toms and slowing down the tempo. A strong single that surely will be well accepted by a lot of fans, and probably draw a few new ones in.
Wither… The first thing that comes to mind when I think about this song is The Answer Lies Within, only more powerful. I’ve used the term Power Ballad to describe this song to people several times already. The reason I’m thinking about Answer Lies Within is that this song is pretty much a pep talk song. From what I gather, it is about writers block, and how to tell a story, how to not give up even if one is stuck, and where to go for inspiration. It’s a beautiful ballad, with strong melodies. There’s a great mid section here with just piano and beautiful multi layered vocals that leads into a typical power ballads guitar solo, and repeating of the chorus. Even though there are clichés present, and not very groundbreaking, this is still a very strong song in my opinion, and one of the very best ballads ever done by Dream Theater.
Now we’re fading into a riff playing over and over again, with small variations from time to time. It’s just building and growing into something more and more familiar. Synths and guitars add up increasingly into something we know, until it’s as bright as the sun: we’re of course inside the intro riff for This Dying Soul. Which doesn’t last long, because suddenly we’re in the The Glass Prison main riff. Which is then further developed into an underlying riff that gets a new vocal melody over it, where we pretty much get a complete summary of what the previous songs were about. In fact, the entire song is mainly built using riffs and sections from the old 12-steps suite songs. There are smaller and larger variations that sometimes make them harder to recognize, and other times it’s a complete lift of the section from the original songs. Sometimes they change the entire feel of the section. New solos, and the way they connect everything together is what makes this song very interesting. Everything in this song is references – the text, the melodies, the riffs, the rhythms… And it works really well to build a new song from reused riffs and ideas from the previous songs in the series.
But it’s important to see here that this is the last song of a series of now five songs – The Glass Prison, This Dying Soul, The Root of All Evil, Repentance and lastly The Shattered Fortress. So it should be listened to with this in mind. Alone it’s maybe not that strong a song (because it relies too much on the references to older songs – and these references do not make complete sense all on their own), but as an ending to a concept record it works very well. I myself have done the experiment of making me this concept album as a cd, and it’s really cool. It’s a fantastic concept album, only divided between 5 other albums. The only thing that does not work fully is the transition from Root of All Evil to Repentance, since Root of All Evil flows into Answer Lies Within, so the abrupt ending of that noise is jarring. But the entire AA Suite is absolute fantastic to listen to from start to finish, and is my favorite long coherent Dream Theater piece thus far, surpassing even SFAM and SDOIT disc 2. One thing though, I thought Dream Theater was done with finishing songs and albums like other songs begun…
Further on, we reach the song that I feel is the absolute highlight of the album. The Best of Times is the song that MP wrote for his father, Howard Portnoy, who died earlier this year. The song starts off with a beautiful piano section with violin and acoustic guitars playing slowly and beautifully. Until we break into more of a happy beat, a happy rock song that describes the relationship between a father and his son. Stylistically this reminds me of something from the Falling Into Infinity-era, especially the song “The Way It Used To Be”. This because there is a certain amount of Rush influence present here, with a guitar sound that is pretty similar to that of TWIUTB. This is very strong, and I think it fits extremely well. In the middle of the song, we go more into dramatic music, where the lyrics explain how a family received the sad message about an illness. And this is mirrored in the music with dramatic orchestral synths. The emotions are all over the map in this song, and I think it’s well fitting the subject matter. Of course there’s going to be emotions consisting of happyness, of sadness, of love, of grief. The range of emotions are stunning, and it’s tear inducing and causes goosebumps for even the most hardened soul.
Then we go into a more quiet section that is more ballad like, where the lyrics mainly is a thank you letter from the son to the father for everything he had given the family. And we end the whole thing with a 3 minute long JP solo. This song is just perfect. Maybe a tad too long, but I never find it boring, and they kept it tasteful without unnecessary parts that could’ve destroyed the emotions that are behind the song, and they keep it straight from start to end. This really feels like a coherent song, which is something I would say has been missing from many of the long Dream Theater songs the past 10 years. So this is absolutely something of the best they’ve done in a long while, in my opinion. It literally gives me goosebumps and brings me almost to tears even after listening to it 20 times. A perfect song, and along with Wither they really make the album. Which is kinda strange, considering they are the two songs that are least “Dream Theater” of the lot!
Finally we’ve come to the song The Count of Tuscany, a song that’s already become an instant meme on several sites online because of its curious name. Starts with a beautiful clean guitar, pretty standard Dream Theater again. This is a prog rock song if I’ve ever heard one. Neat time changes, fun rhythms, and would you look at that, a nice Zappa reference. I like the synth sound alot in this song, even if it’s not something I’d expect JR to put on a DT album (not that JR sounded bad before, but change is good!). Kinda reminds me of the Dance of Eternity, only a little more coherent – a little less playful. A very worthy progressive intro to this track that is solid gold.
But then something happens, where they add a weird section I’ll refer to the Count section, because it makes it utterly clear why Count is a part of the song name. I do not like the transition, and it breaks the flow completely. Thankfully it only lasts a few second. Awkward, but forgiveable.
So we move into a more standard heavy rock song, with pretty good vocals. A bit metallica. The lyrics, however, are among the most horrendous lyrics I’ve ever heard from Dream Theater. It does not fit the music at all. The chorus is pretty good, and would probably have been a lot better if the song’s story made any sense. This entire section works very well musically, but the lyrics ruin so much! Oh and that Count section is repeated, and still doesn’t work. But we go into yet another longer instrumental part, with rhythm changes and unisons which is pretty cool, and works well. Overall this section is very good musically, got a very strong metallica-ish vibe with some dream theater twists added to it. Fans will surely enjoy it.
And we finish the song, apparently, because we get the outro guitar solo that we’ve come to expect from a Dream Theater song, and the tempo slows… but hang on. My clock only says 11 minutes into it. Hmm, what’s happening? Here’s JR playing chords with moody pads, changes them every minute or so, while JP plays slow and soaring notes with long delay on them. Pink Floyd in a nutshell. This is beautiful. Stunningly so
But I feel that it’s a bit disconnected to what came before, as I can’t get a fix on a reused theme, and I don’t understand how it fits the story. After three minutes we go into an acoustic part that continues the theme that was introduced in the “Pink Floyd” part, and still I feel like I’m listening to a completely different song. They build and build on this, and ends with a large “Rock Anthem” finish, that in fact is very good. A very worthy ending to the song, and a good ending to one of the better albums of Dream Theater.
The song feels a bit like a few differnt songs mashed together. A nice prog rock intro, a good heavy metallica-like song with some twists, and a pink floyd rock anthem song. Each on its own is very good, together they’re a bit too different, and the lyrics that is supposed to connect it all is pretty bad. But it’s not a –bad song-, it’s just not as good as it could be. And in fact, in hindsight, aside from the «Count» riff, the sillyness that ends the «metallica part», and the lyrics, this is in fact a very good song, and it has only improved with time for me. I discovered that if I ignored the lyrics, the song was lifted several notches in quality for me. The thing is, though, I know Dream Theater can do so much better, as they have proven with several albums that have come before, and this seems a bit uninspired.
As an overall; The album starts strong with a good prog metal song that unfortunately lasts a bit too long, goes into a more straight rocker thats pretty solid overall, into the best ballad this band has written, to a fitting ending of a long series of songs, to a fantastic tribute to a person dear to mike portnoy, and ends quite strongly with a song with some flaws that i can manage to ignore. Out of 75 minutes, theres perhaps 5 minutes i could’ve been without, and that’s not bad at all (i usually have more problems with a regular DT album, even my favorites). The rest is very solid, and is some of my favorites from dream theater the past 10 years.
These were my thoughts about the album, so look forward to hear it for yourself (or not). I give it 4 out of 5 stars.
Originally, my intention was to record several shows and combine them to make one compilation CD/DVD release….but in reviewing the tapes, it became very obvious that the NYC and LA footage each offered very different perspectives of the shows we did…each with their own distinct personalities and both having their own charms (and flaws….)
The NYC show was very much a loud, sweaty, small club show (with alot of energy from the crowd) and the LA show was very much a more polished, breathing, theater experience (which offered a more relaxed «presentation»).
So in the end, I decided to simply offer both shows in their entirety… It’s not often people will get to experience LTE Live, so why not offer you guys the chance to see and hear us in both settings….? And even though the setlists are the same, you can hear some very subtle (and also some very obvious) differences from one performance to the next…
DREAM THEATER TO TAKE THEIR “PROGRESSIVE NATION 2009” TOUR TO EUROPE / UK IN THE FALL WITH SPECIAL GUESTS: OPETH, BIGELF AND UNEXPECT
September 23rd – Ice Hall – Helsinki, Finland
September 25th – Hovet – Stockholm, Sweden
September 26th – Spektrum – Oslo, Norway
September 27th – KB Hallen – Copenhagen, Denmark
September 29th – Arena – Berlin, Germany
September 30th – Luczniczka Hall – Bydgoszcz, Poland
October 2nd – Sporthalle – Hamburg, Germany
October 4th – Zenith – Paris, France
October 6th – Ahoy – Rotterdam, Netherlands
October 7th – Zenith – Lille, France
New York progressive metal veterans DREAM THEATER will take their PROGRESSIVE NATION tour overseas for the first time with a run through Europe and the UK throughout Sept, Oct and Nov 2009.
PROGRESSIVE NATION founder and mastermind, DREAM THEATER drummer Mike Portnoy, once again hand-picked the bands based on musicianship, originality and diversity…not necessarily by popularity and marquee value. He comments: “After the excitement of putting together two very cool PROGRESSIVE NATION packages for North America, I knew it was time to bring the concept overseas and share some of these other great bands with our amazing fans throughout Europe and the UK”.
