Dream Theater – Dream Theater (2013)

(Roadrunner Records)

1. False Awakening Suite – 2:42
   1. Sleep Paralysis
   2. Night Terrors
   3. Lucid Dream
2. The Enemy Inside – 6:17
3. The Looking Glass – 4:53
4. Enigma Machine – 6:02
5. The Bigger Picture – 7:41
6. Behind the Veil – 6:53
7. Surrender to Reason – 6:35
8. Along for the Ride – 4:45
9. Illumination Theory – 22:18
   1. Paradoxe de la Lumière Noire
   2. Live, Die, Kill
   3. The Embracing Circle
   4. The Pursuit of Truth
   5. Surrender, Trust & Passion

«Dream Theater» av Dream Theater er bandets tolvte studioalbum, og det er deres fjerde album under plateselskapet Roadrunner Records. Det slippes på markedet den 24 september 2013. Det er det andre studioalbumet som er spilt inn med Mike Mangini som trommis i bandet, men det er det første hvor Mangini har deltatt under hele prosessen med å skrive låtene fra dag 1.

Albumet er bandets første selvtitulerte i deres karriere, og vi som prognerder liker morsomme små fakta: for 20 år siden så slapp et annet berømt prog band sitt eget selvtitulerte album, nemlig Genesis. Det var også deres tolvte studioalbum, og det albumet inneholdt også 9 spor. Selvsagt er dette bare rene tilfeldigheter, men morsomme små kuriositeter å kjenne til.

Hvorfor har bandet valgt å gjøre denne platen selvtitulert? Når et band navngir en plate etter seg selv, så er det som regel fordi albumet skal introdusere bandet til verdenen, eller fordi det er et album som tilkjennegir en full gjenfødelse eller forvandelse av hva bandet står for. For noen pretensiøse band så er det kanskje til og med for å annonsere sitt eget magnum opus. For andre igjen så er det kanskje rett og slett mangel på kreativitet. Noen band har ingen selvtitulerte. Andre har flere. Bare tidens tann vil vise hva Dream Theater vil bli anerkjent som av bandets egen fanskare.

Men skal vi tro bandet selv, så skal dette albumet være det som virkelig forteller verden hva Dream Theater står for og hva de er i 2013.

Om forfatteren

Velkommen tilbake, alle sammen. Det har gått to år, og det betyr at det er tid for en ny anmeldelse av det nye Dream Theater albumet av deres kjære fan club «journalist». Akkurat som med Systematic Chaos i 2007, Black Clouds & Silver Linings i 2009 og A Dramatic Turn of Events i 2011, så vil jeg gi dere noen av de første tankene rundt det nye Dream Theater albumet. Det er fortsatt litt tid igjen før slippdato når jeg skriver dette, og fanskaren er ivrige etter å få høre hva albumet inneholder. Mitt håp er at denne anmeldelsen vil gi litt innsikt inn i nettopp det, og samtidig gi min mening om hvordan dette albumet måler seg mot de andre Dream Theater albumene.

Hvem er jeg, og hvorfor er mitt ord verdt noe? Vel, jeg er bare en fan som mange av dere. Jeg har vært en fan siden iallfall 1997, men jeg ble eksponert for musikken til Dream Theater langt tidligere fra min far. Siden rundt 2001-2002 har jeg vært tungt involvert i DTNorway – Norsk Dream Theater fanklubb, og har siden den gang produsert flere fanziner, bygget websider og vedlikeholdt sosial media kanaler. I 2005 fikk jeg æren av å produsere de internasjonale fanklubbenes prosjekt «A Walk Beside The Band», en bootleg/hjemmevideo-stil musikk-DVD som inneholder flere liveopptak fra verden over samt intervjuer og bakom-scenen-innslag med de fleste bandmedlemmene. Kort fortalt, jeg er en fan, og sånn sett så er jeg kanskje ikke den mest nøytrale når det kommer til hva bandet gjør og musikken de slipper.

Denne omtalen vil ikke bli spesielt annerledes enn de jeg har gjort tidligere. Jeg vil være ærlig og vil gi dere mine tanker om albumet. Jeg vil snakke om albumet i detaljer, og jeg vil avsløre flere av overraskelsene på plata. Hvis du aller helst vil oppleve albumet for første gang uten noen som helst ytre påvirkning og forutinntatthet, så bør du ikke lese denne omtalen. Du liker kanskje ikke måten jeg skriver på. Kanskje finner du min mening arrogant og snobbete. Men denne omtalen er skrevet for fan som er nysgjerrig og utålmodig. Det kan være feil, jeg kan ha hørt feil eller tolket feil. Det som befinner seg i denne omtalen er min subjektive mening, og sånn sett så behøver ikke den stemme overens med din personlige mening. Det er mulig jeg går for mye i detalj og plukker på ubetydelige elementer, men husk; det er ingenting personlig mot hverken bandet eller fansene. Vær snill å vurder min omtale som en helhet – siden jeg har tross alt vurdert albumet som en helhet. Forøvrig er det viktig å vite at jeg skrev dette på engelsk først, og oversatte til norsk i etterkant, med noe hastverk.

La oss begynne!

Omtale

Først og fremst; dette albumet føles definitivt annerledes enn de foregående. Det er fylt med noe nytt, og likevel noe familiært. Min umiddelbare reaksjon var at det var langt tyngre enn jeg forventet, mye mer symfonisk og cinematisk. Det er et visst energinivå som dette albumet aldri går under. Det er umiskjennelig Dream Theater, men samtidig så er det en evolusjon av den sounden de har hatt på det de har gjort tidligere. Det er åpenbare nikk til deres tidligere låter, og det er mange velkjente fakter som gjør det mulig for lytteren å umiddelbart gjenkjenne bandet de lytter til. Signaturlydene som utgjør essensen av Dream Theaters sanger er alle tilstede, med gitar og keyboard som spiller soloer i høy hastighet, halsbrekkende rytmeseksjoner og temposkifter, rocka riff og emosjonelle reiser gjennom en rekke forskjellige lydbilder. Dette er Dream Theater.

Og mens alt det familiære helt tydelig er tilstede, så er det samtidig nok ny grunn trådd her til å vekke min interesse. Skal jeg være helt ærlig, så var jeg ganske forundret de første få gangene jeg hørte på platen. Det var ikke noe som festet seg skikkelig. Hele plata føltes egentlig ganske rar ut. Akkurat som når man prøver på nye sko, så trykker de litt i siden og føles kanskje litt ukomfortable. Men etter å ha gått i dem noen kilometer så begynner de å bli gått inn, og til slutte passer de perfekt. Dette var også følelsen min rundt dette albumet – noe var helt klart ikke som det skulle, det lukta nytt lær og det var blankt og fint, men noe var bare «ubekvemt». Men heldigvis slapp den følelsen etter et par runder i avspilleren, og nå passer albumet godt inn i samlingen min.

Dette er ikke «A Dramatic Turn Of Events 2». Dette er en mye mer lydmessig jevn plate, med de fleste låtene på samme energinivå hele plata gjennom. Dette er også en mye tyngre plate, dog ikke blant de tyngste de har gjort. Tung er kanskje ikke helt riktig ord i så måte, det er en plate som er oppi fjeset ditt, den er aggressiv og høylytt, den er cinematisk og med et svært lydbilde. Når man setter den sammen med de andre platene fra Roadrunner-tiden, så blander den seg inn godt inn. Altså beholder den mange av de aspektene som har definert Dream Theater siden de byttet plateselskap til Roadrunner. De beholder et visst musikalsk aspekt som har blitt en signatur for nyere Dream Theater. Samtidig så er det likevel en videreutvikling med lag på lag av nye elementer som den oppmerksomme lytteren kan glede seg til å skrelle av.

Det som kanskje folk først vil legge merke til er at sangene på dette albumet har en gjennomsnittlig spilletid på under 6 minutter (med unntak av den store episke låten på plata som varer i godt over 19 minutter). Der hvor man ofte fant ulike seksjoner på de lengre sangene på de gamle platene så var dessverre sømmen mellom de ofte alt for tydelig. Det er ikke en følelse jeg overhodet får her, mest fordi det virker som om at platen ser skrevet mer sangorientert enn tidligere, og det er derfor et klarere fokus innad i hver enkelt sang. Kortere sanger trenger ikke å endre seg så veldig mye for å føles interessant, og derfor er også låtene langt mer sammenhengende som resultat. Det vil ikke si at det ikke er nok av progressiv musikk på platen, med sinnssyke soloer og temposkifter, det er bare at det er «komprimert» litt, strukturert noe forskjellig. Det er mye mer konsistent og rett på sak, og jeg må få si at jeg synes det virker som om de har brukt tid på å fjerne mye av det unødvendige og overflødige fra låtene for å få de mer strømlinjeformede og dermed fungerer de bedre enn flere av de lengre låtene fra de siste par platene.

Det er nesten som om de har sett seg tilbake til de tidligste Dream Theater albumene – jeg vil nesten si at den beste måten å beskrive denne platen på er at det er en plate som høres ut som «Systematic Chaos» eller «Black Clouds & Silver Linings», men med sanger skrevet i lignende struktur som «Images & Words» og «Awake». Hvorvidt låtenes kvaliteter tåler tidens tann får vi se på, men slik jeg ser det nå så er dette en herlig samling med gode låter, og det er ikke en eneste bommert blant de. De er alle sterke på sine måter, og samlet sett utgjør de en sammenhengende og ikke minst tilfredsstillende helhet.

Dette er åpenbart også en mer tilgjengelig plate, på grunn av at fokus er mer på sangene og låtskrivingen . Kanskje litt mer mainstream. For fans som forventer mer av de mest ekstreme tekniske aspektene av Dream Theater så finnes det definitivt nok av partier som tilfredsstiller disse ønskene også. Selv om det er enklere partier som på overflaten kanskje ikke virker så tekniske mange steder så er det likevel flere lag i musikken å utforske. Det vil ta lytteren tid å nøste opp i komplekse rytmer og intrikate gitarsoloer , for eksempel. Albumet er tydelig definert i egne seperate sanger , uten mellomspill mellom sangene . Jeg tror det fungerer bedre på grunn av dette , fordi mellomspill har en tendens til å høres rart ut hvis du spiller én sang, og dette albumet er veldig tydelig sangfokusert. Jeg har også sett folk si at dette er et konsept album – det kan absolutt se ut til å være et konseptuelt tema på platen, men jeg er ikke sikker på om det er et konseptalbum som sådan .

Det er en klar rød tråd gjennom selve albumet, og sånn sett kan det godt kalles et konseptalbum , men ikke på den måten at de forteller en historie som «Scenes from a Memory » var, men på den måten at låtene har en fellesnevner i at de handler om relaterte emner – noen sanger handler om interne personlige kamp , andre handler om løsning på slike problemer . Temaet for albumet synes å være å leve livet , leve gjennom kamper og vanskeligheter , og akseptere hjelp og kjærlighet som blir gitt til deg som igjen gjør leve livet enklere. Noen sanger er «problemer» og andre sanger er «løsninger» . Det er opp til egen tolkning, men det ser ut som om at det er en sterk knytning opp mot åndelighet og religion her . Jeg skal komme tilbake til dette i detalj i ”sang for sang”-analysen.

På de fleste av sangtitlene er det veldig innlysende hvorfor de er gitt det navnet de har – det er vanligvis midtpunktet i refrenget: «I can’t escape from the enemy inside» – «standing on the sideline watching through the looking glass» – «be my guide so I can see the bigger picture» – «someone save me, look behind the veil».

Det er mange forskjellige stiler på dette albumet . Det er rene metall-låter, vi har store power ballads , vi har gigantiske pompøse og bombastiske låter, og vi har de låter av den mer komplekse tekniske og progressive arten. Det er følelser i fleng på albumet. Til forskjell fra tidligere album, kanskje, så holder følelsene som blir representert innen en enkelt sang vanligvis til en ”type” følelse, det er ikke så mange følelsesmessige berg-og dalbaner her . Jeg sier ikke at det er negativt på noe vis, det er bare ulikt fra hva vi har lært å kjenne fra Dream Theater i de senere år. Det er en forfriskende forandring, mer beslektet til hvordan deres første par album ble strukturert. Jeg foretrekker denne type låtskriving, personlig, så jeg er ganske fornøyd med resultatet. Progressiv rock og metal trenger ikke alltid fokusere på over ti minutter lange låter.

Jeg tror egentlig jeg har funnet ut hva som føltes så rart med dette albumet da jeg begynte å lytte til det. Jeg kom inn med forventinger om å høre en plate fra «nye Dream Theater”, med de lange låtene og ulike partiene og stilene og til tider overdrevne instrumentale seksjoner, men det jeg fikk var «eldre Dream Theater» , med kortere sanger med bare en enkeltstående smakfull solo eller to. Selvfølgelig, det høres fortsatt ut som «nye Dream Theater», det har de soniske strukturene fra et band som har utviklet seg gjennom sin eksistens på noen få år fra tre tiår, med flere lineup-endringer og de ​​uunngåelige endringene på grunn av ekstern påvirkning over tid . Og for å være helt ærlig , så foretrekker jeg denne type låtskriving i stedet for lange sanger som er lange for å være lange (som det ofte kunne virke som på album som «Systematic Chaos» eller «Black Clouds & Silver Linings» ) .

Det er også stilt spørsmål rundt loudness – dette er et veldig høyt album, og det at det er et høyt volum forårsaket gjorde at det var slitsomt for meg å høre på platen de første par gangene, så jeg måtte ta albumet inn sakte og bit for bit og fordøye det for å på den måten være i stand til å verdsette det fullt ut. Og det er ikke fordi det er et svært komplekst album – det er mye mindre komplekst på overflaten enn «A Dramatic Turn of Events» var for eksempel.

Lydmessig er det også mye mer gitar drevet enn det vi har blitt vant til, og hovedfokus ligger fast på gitaren på denne plata. Gitarene er egentlig helt oppe i front og senter . Det er mange svært interessante gitarriff , noen groovende og rockede metallriff, mens andre igjen er mer pop-rock inspirert. Det er også en god blanding av forvrengte og rene ( akustisk ) gitarer. Gitarene føles forfriskende nye, kanskje ikke nødvendigvis nytt i den forstand at det er aldri blitt gjort før, men nye for Dream Theater og deres spesifikke musikkstil. Det er selvsagt også mange forskjellige stiler av gitarsoloer . Mange av dem ga meg flashbacks til soloer på «Falling Into Infinity» eller «Six Degrees of Inner Turbulence» , ikke nødvendigvis fordi de hørtes ut som soloer på de platene, men det var en viss form for følelse og tone i soloene som bare utløste en assosiasjon til de platene. Etter min mening er dette en veldig god ting , fordi for meg viser det at soloene jobber godt på et følelsesmessig nivå.

Keyboardet er mye mer dempet, ofte henvist til pads og akkorder, eller smakfulle pianosnutter, men Jordan er fortsatt veldig til stede. Som et pluss , det er mye orgel. Jeg elsker skikkelig god rock-orgellyd i proggen min . Selvsagt finner vi også signatur-unisoner i halsbrekkende fart , og vi finner også keyboard-soloer i tusen noter per sekund som er enormt imponerende og likevel svært melodiske, men sammenlignet med tidligere album så er det færre av dem, noe som etter mitt syn er ikke nødvendigvis en negativ ting – dette åpner for at sangene kan skinne på sine egne premisser uten at teknisk dyktighet tar opp all plassen. Selvfølgelig er det steder hvor Jordan legger på en trudelutt som bare må bringe et smil til ansiktet ditt , og det ville ikke være et Dream Theater album uten disse øyeblikkene. Det er også flere gode piano deler (spesielt trommestikke- og jazzy piano-delen av den store episke låten – frysninger!), og en veldig interessant ambient del i midten av den store episke låten.

Når det gjelder vokalen, så føler jeg at det kunne vært rom for mer som kunne gjøres med dem . De er noen steder mindre melodiske enn før, og de ​​høres noe bearbeidet ut (med effekter) og noen ganger drukner de noe i bombastisk musikk . Ofte ender jeg opp med følelsen av at vokalen bare er en del av akkorden i stedet for en egen melodi-struktur på toppen av kompet. Den virker å drukne i den soniske strukturen i sangen stedet for å være midtpunktet vi skal fokusere på. Det er deler som dessverre er litt forutsigbare og kanskje klisjéaktige . Men sånn sett så kan du se på det som signatur-øyeblikk så det er naturlig at de skulle være der. Jeg forstår hvorfor de er skrevet og fremført slik de er . Jeg vil absolutt si at James LaBrie gjør en utmerket jobb med det han har blitt tildelt. Det kan også være at vokalen til tider er behandlet for mye med effekter , og ofte begravd i miksen. Jeg synes det er uheldig at vokalen tar en slags passasjerrolle på dette albumet , siden jeg alltid har syntes at vokalen er blant det mest interessante med Dream Theater , og James LaBrie har en stemme som jeg føler mikser bra med resten av bandet, han er et perfekt supplement til den soniske strukturen som gjør Dream Theater til «Dream Theater» . På dette albumet er det mange steder mye av det samme som vi har hørt før, som er i kontrast med alle de andre nye ting som skjer ved de andre instrumentene. Det er så mye nytt og interessant på dette albumet , og jeg skulle ønske de kunne brukt mer av den type sang James gjør på hans soloalbum. Men når vokalen blir gitt pusterom i sangene så skinner de, og det er noen fantastiske partier på platen, spesielt i det store eposet som rett og slett bare er skremmende bra. Jeg føler kanskje jeg klaget litt vel mye over vokalen her, og jeg mente ikke det slik – det er nok av sterke vokale melodier på denne plata , og det er en sterk prestasjon fra James .

Mike Mangini får skinne på albumet også, selv om jeg synes trommene til tider får en slags mekanisk lyd (som om de er digitalt utløst ) , men jeg mistenker at dette er bare en effekt av kompresjon og opptaksteknikk og Mike Mangini sine overmenneskelige evner til å slå svært jevnt på trommene. Det er en skam dog, fordi selv om Mangini virkelig er utrolig dyktig til å spille trommer , så tar den mekaniske følelsen bort litt av groovet og dynamikken som jeg liker med levende og ubehandlede trommer . Det er velkjent at grooven ofte finnes i de små unøyaktighetene. Når hvert skarptrommeslag høres ut som de er truffet nøyaktig i tide med nøyaktig samme kraft , så blir det mekanisk. Men det er en mindre (og riktignok helt subjektiv ) ting, og det skal egentlig ikke trekke så mye fra selve opplevelsen av albumet . Rytmene ellers er stramme og sterke, med en masse forskjellige ting som skjer i dem . Selv de tilsynelatende enkleste og tunge rytmer er pyntet med så mange små innfall og ting som vil ta meg år å nøste opp i. Og kompleksiteten når bandet kommer i gang er bare helt villt. Mangini får virkelig vist hva han er god for med sine rytme-ferdigheter på dette albumet , og har en gang for alle bevist hvorfor han ble valgt som trommeslager for Dream Theater . Riktignok kan det til tider gjør det gå litt over styr, noen ganger kan det bli for mye av det gode og det å få ørene gjennombanket med doble basstrommer kan bli slitsomt. Men imponerende likevel.

Og la oss ikke glemme John Myung . Veldig mye på plass, og de har valgt å ha flere deler på albumet som er drevet av bass og trommer , med en solo på toppen . Jeg elsker det når de gjør det på den måten. Jeg tror dette er grunnen til at «The Looking Glass» og «Surrender to Reason» begge er blant mine favoritt låter på albumet. «Surrender to Reason» er virkelig et utstillingsvindu for John Myung som sådan , fordi han faktisk makter å overskygge John Petrucci i Petrucci’s egen solo i den sangen . Til de som har klaget over at Myung på mange måter har blitt mindre hørbar på albumetne, frykt ikke , fordi dette albumet vil helt klart avkrefte dette ryktet en gang for alle. Ja , selvsagt er det fortsatt mange streder hvor han bare følger gitaren (eller gitaren følger ham , avhengig av hvem du spør) , men det er også en jobb bassisten er ment å ha. Men samtidig finnes det mengder av steder der dette ikke er sant, og det er fantastiske basslinjer å finne her.

Hvordan er mixen og mastering ? Vel , for å være ærlig så høres det veldig stramt og rett i fjeset, og litt for komprimert for min smak . Det er en viss mangel på dynamikk her som bare forvirrer sansene mine. Jeg så noen kommentar om hvordan DT ikke gi etter for Loudness Wars, og det fikk meg til å se på det ved å sammenligne dette albumet med tidligere album.

Min mening etter en kort analyse med noen lydverktøy forteller meg at dette er nesten like høyt som «Systematic Chaos» , og definitivt høyere enn «A Dramatic Turn of Events». Heldigvis er det ikke så komprimert som noen kjente eksempler på Loudness Wars som Rush «Vapor Trails» eller Metallica «Death Magnetic» , så det er fortsatt mye dynamikk , men min første gjennomspilling av albumet var slitsom på ørene mine , og alt jeg kunne huske når det var over var konstant lyd . Selvfølgelig, for å være et slik lydmessig tungt album så er det bare naturlig .

Men foruten effekten av Loudness Wars, hva om mixen ellers ? Det er en veldig in-your -face mix. Det er stort og høyt, aggressiv og altomfattende . Det er rå følelser gjennom instrumentering . Musikken høres veldig bra ut , gitarene er i fokus, og alt annet er litt skjult i miksen bak gitarer. Gitarene er rike og lagdelt , » som en sjokoladekake » som John Petrucci sa det og likevel har de en viss form for råhet. Trommene er tydelige og klare, men kan høres litt behandlet og mekaniske, noe som skaper et slags kunstig preg på lyden. Bassen er til tider ikke veldig tydelig i miksen når det er mye som skjer , de er litt skjult bak alt annet – men på steder hvor det er bare bass og trommer for eksempel så høres bassen helt fantastisk ut. Dette albumet nytes best på store høyttalere – på dårlige hodetelefoner eller laptop / datamaskin-høyttalere så vil mengden lyd i miksen gjøre hele opplevelsen grumsete . Orkester-seksjoner og piano-seksjoner legger til ytterligere kvaliteter til albumets mix, og balanserer ut noe av aggressiviteten andre steder.

Hvis jeg skulle beskrive det sammenlignet med deres tidligere utgivelser, så er det absolutt en evolusjon og sammensmelting av hva de har gjort før . Det er lyden og tonen fra «Systematic Chaos» og «Black Clouds & Silver Linings» kombinert med mer konsis låtskriving slik de gjorde på «Images & Words» og «Awake» , med mange nye ideer. Resultatet er noe gammelt og noe nytt som fungerer på mange nivåer både for å bringe tilbake gamle fans , blidgjøre eksisterende fans , og til å hente mange nye fans også.

Innpakning: Jeg kan bare bedømme Special Edition versjonen, siden det er den jeg har fått for denne anmeldelsen . Det er en digipack med to bretter og to plastbrett på venstre og høyre side , og heftet limt på i midten. Forsiden har en stilig metallisk majesty-logo preget på papiret, noe som gir en liten tredimensjonal følelse. Heftet består av 28 sider med tekster og Hugh Syme bilder. Bildene følger temaet for albumet og sangene de er direkte i kontakt med, for eksempel på bildet til «Enigma Machine» er det et bilde av en stor maskin i en gammel fabrikkbygning . Andre ganger er de bare stilige bilder, for eksempel de to bybildene med blant annet majesty-logen som batman-symbol, eller et helikopter over en by. Jeg synes bildene er ganske fine, selv om det er noen små feil i photoshoppingen av kildebildene brukt på collagene. Fordi Hugh Syme ikke maler disse bildene, samler han kildebilder som til sammen danner et nytt bilde, men det betyr også at du kan gå og google bildesøk på noen av bildene og finne de opprinnelige kildene. Jeg har ikke noe imot dette i det hele tatt , fordi resultatet er faktisk ganske kult ( selv med feil ), og passer godt sammen for å fortelle en historie sammen tekstene. Men selvfølgelig , hvis du har sett heftene fra «Systematic Chaos» , «Black Clouds & Silver Linings» og «A Dramatic Turn Of Events», vil dette heftet ikke være spesielt annerledes når vi snakker om hvordan den er utformet. Men , Hugh Syme har blitt et varemerke for Dream Theater vel så mye som alt annet , og jeg synes han har skapt en solid bunke med flotte kunstverk . Det er ikke som det var en overflod av bilder på de tidligste albumene ved siden av cover art og det obligatoriske bandet bilde. Jeg liker denne innpakningen , det har en sjarm som rett og slett overbeviser meg. 4 av 5 for kunstverket !

5.1 mix : 5.1 mixen er bedre dynamisk sett , mye fordi mye av de mer bakgrunnsliggende instrumentene som fyller sangen er flyttet rundt til de bakre kanalene . Vokal er også mye mer tydelig plassert i sentrum, og er derfor mye mer hørbar. Dette er ikke en veldig aktiv 5.1 mix, for det meste er gitarer , bass og trommer er godt plassert i front, med ekko og romklang blir plassert i bakkanalene. Vokal er for det meste i senter, med unntak av noen av backingvokalen (for eksempel gjentakelsen av » enemy inside » i sangen med samme navn, som er plassert i den venstre tilbake høyttaler) . Keyboards og effekter er mye mer spredt rundt med full surround, med pads og organer som dekker hele rommet , og effekter som hopper fra høyttaler til høyttaler rundt i rommet . Totaliteten er at denne blandingen gir mye mer pusterom for instrumentene , og dermed blir det slik at «wall of sound» effekten er fraværende i 5.1 mix siden det er mer jevnt fordelt fra forskjellige høyttalere. Det ser også ut til å være en smule mer dynamisk mix generelt sett- hvis jeg bytter til 2-kanals mix som også er tilgjengelig på DVD , så blir volumet straks mye høyere. Jeg foretrekker denne versjonen av miksen over CD-miskern. 5.1 mixen er tilgjengelig på DVD -Audio format , samt en 48 kHz 448bitrate Dolby Digital 5.1 miks for de som ikke har en DVD -Audio kompatibel spiller .

Sang for sang

• False Awakening Suite

Dette er en kort men herlig instrumental, mye som «overture» fra den andre plata på «Six Degrees of Inner Turbulence». Den er veldig symfonisk, med tunge drivende gitarer og trommer, kor og orkester. Det er et godt åpningsspor, og slik jeg har forstått det vil det også bli brukt som introduksjonsslåten som vil åpne konserter på den nært forestående verdensturneen. Den oser kraftig av neo-klassisk symfonisk metal tendenser (kanskje det mest nærliggende å peke på vil være spor som «Oculus ex Inferni» fr Symphony X bare med noe mindre koring), og låten klargjør publikum for den reisen som man er på tur til å ta. Og selvsagt er det en suite på 2:42, på tre satser. Ja, det er faktisk tre distincte partier i denne låten.

• The Enemy Inside

Og vi hopper rett inn i det med en ganske rett frem metal låt. Tunge og raske riff med maskingeværtrommer introduserer låten, og det er massevis av temposkifter og forskjellige riff det første minuttet, mer eller mindre. Når vokalene kommer inn så er vi kommet til melodisk metal-land. Dette føles definitivt kjent for hvem som helst som noensinne har hørt et av de mer tyngre sangorienterte Dream Theater-sporene fra de siste par albumene.

Riffene og akkordprogresjonene er smakfulle og interessante, og det er noen kule keyboard-mellomspill mellom versene og refrengene. Sangen avsluttes med en instrumental seksjon av gitarsoloer, keyboardsoloer og unisonsoloer. Det er en veldig energisk låt, med sterke riff og et minneverdig refreng.

Tematikken i låten snakker mer eller mindre om etterdønningene av en fryktelig hendelse som har satt personen sangen handler om igjen med dype emosjonelle sår som hjemsøker dem. Posttraumatisk stresslidelse ser ut til å være et nøkkelord her. Minnene og angeren er det som utgjør «fienden på innsiden» som låten snakker om, og videre den interne kampen som har endret personen fra det de pleide å være. Tematikken i tekstene står i kontrast med den energetiske musikken som backer de, noe som er med på å styrke følelsen om kampen mot følelsene som tekstene snakker om.

• The Looking Glass

Denne låten er litt snodig (men på ingen måte på en dårlig måte!). Den føles på en måte som en gjenlevning fra 80-talls prog rock. Jeg vet ikke om det er gjort med vilje eller ei, men det føles som om denne låte kunne passe rett inn blant sent 80-talls eller tidlig 90-talls rock anthem låter. Det er til og med et par «aaaaaaahs» rundt omkring. Den har en vendlig standard struktur, med intro, verse, refreng, verse, bro, gitar solo og refreng. I tillegg må jeg si at denne låten føles svært Rush-inspirert ut.

Det et energisk spor, som på en måte minner meg litt om en blanding av «Raise the Knife» og «Innocence Faded», bare med litt høyere tempo og doble basstrommer. Gitarsoloen føles også ut som den kunne passe ypperlig inn direkte på «Falling Into Infinity», siden det jeg tenker på når jeg hører den er gitarsoloen i «Raise the Knife», bare gjort med den Allan Holdsworth-inspirert måten å spille gitarsolo som ble brukt på «Trial of Tears». Jeg vet, jeg vet, overanalyserer.

På dette sporet kan instrumenteringen til tider være litt i overkant. Det er mye som skjer både med trommer og keyboards som stjeler oppmerksomheten fra resten av låten. Men bortsett fra det så er det faktisk et bra spor, med interessante riff og en herlig gitar-solo. Jeg liker virkelig disse bass-backede melodiske gitarsoloene som John Petrucci er en mester på, med tonnevis av følelser og kvalitet. Men glemte de å avslutte låten? Det er liksom et refreng, og anslag av tre akkorder så er låten over. Den er litt snodig.

Tematisk sett så handler denne låten om personer som er villige til å gjøre hva som helst for å komme i mål med deres håp om å bli berømt eller bli lagt merke til, og å bli midtpunktet alle snakker om, samt handler den om folk som ikke er glade eller fornøyde med å være ukjente og som er villige til å gjøre hva som helst kun for å få oppmerskomheten sin. Låten handler om det å forsøke å bli berømt, og samtidig være svært selvopptatt.

• Enigma Machine

Instrumental! Albumets andre instrumental om man teller med åpningssporet. Dette er dog «hovedbeistet», den første skikkelige instrumental på et album siden «Stream of Consciousness» på «Train of Thought». Det er kanskje litt vanskelig å beskrive en instrumental. Hva kan jeg egentlig si? Vel, jeg kunne si at synthen åpner med å spille «C# E D# G etc» et par ganger, for så å la bandet sparke i gang og spille akkorder basert på den samme noterekken. Men, det ville jo ikke vært spesielt beskrivende.

Ok, så hva er nå dette? Hva er det ikke? Vel, den er egentlig ikke spesielt lik noen av de tidligere Dream Theater instrumentalene. Den er mye mer lik de instrumentelle partiene av enkelte tyngre Dream Theater låter, som om hvis du tok ut den tyngre instrumentale seksjonen av «The Ministry of Lost Souls» eller «A Nightmare to Remember», og skapte en låt av det. Det er en låt som er bygd opp med en mengde riff og en mengde bytter av stilarter og rytmer. Den bygger seg på en måte opp med en mengde kortere partier, så har et mellomparti med raske gitar- og keyboard-soloer, for så å gå inn i en bass-solo breakdown inn i et saktere og mer emosjonelt soloparti, før den river ned låten ved å repetere partiene den ble bygd opp med, bare i omtrentlig motsatt rekkefølge.

Det er et gøyalt nok spor, mer på grunn av grooven enn soloene, selv om de tydelig er tilstede her også, sammen med mange temposkifter og polyrytmikk som etterlater deg tellende i dagesvis bare for å få oversikten over hva som faktisk foregår. Selvsagt vil man sammenligne med tidligere instrumentaler, og jeg kan helt tydelig se denne bli en live-favoritt slik som Ytse Jam var i årevis.

• The Bigger Picture

Oi, denne slår deg midt i trynet når det starter opp. Ingen intro, bare «bang», rett inn. Dette er en prog metal anthem. Men hva er det egentlig som skjer med skarptromma? Det høres kunstig ut, og de er litt for påtrengende.

Etter den korte, tunge introen så går vi over til en sakte og balladete vokal og piano-intro. Jeg liker de låtene hvor James kan stråle følelser fra stemmen, og de piano-drevne eller akustisk gitar-drevne balladepartiene er svært bra. Ingen forskjell her, dette er perfeksjon. Det er en prog metal power ballade gjort riktig.

Refrenget går tilbake til prog metal anthem-stilen låten startet med, og det er bombastisk Dream Theater på sitt beste (eller verste, alt etter som hva dine preferanser er). Hva mener jeg egentlig med bombastisk Dream Theater? Hmm, vanskelige å forklare. Tenk «The Ministry of Lost Souls» eller «The Best of Times», og hvordan disse refrengene er veldig svevende og melodiske og med en storhet som slår deg i kne. Det er det dette er. Det er stort, det er høylytt. Dette er en sang som James virkelig får vist seg frem på, fordi det er hans stemme som gir låten en identiet. Uten hans stemme, så ville ikke denne låten vært spesielt mye mer enn masse lyd. Og selv om jeg har vært kritisk til disse type låter tidligere, så mener jeg tydelig at det er selve gjennomføringen som har alt å si om låten fungerer eller ei. Her gjør den det. Den fungerer mye bedre for meg enn eksempelvis «The Ministry of Lost Souls», fordi den føles ikke langdryg og ufokusert. Likevel, så er nok dette en av de minst likte låtene på plata. Men, det er en veldig god sang som jeg er sikker på kommer til å finne mange fans hjerter.

Tematisk så er denne låten om veiledning og støtte. Om hvordan man kan manøvrere gjennom livet ved å innse at alt som skjer med en er en steg på en vei mot mål, og det er ved å innse at alt som skjer i livet har en mening som vil føre deg til veien mot «det større bildet». Men du må holde deg til stien, og ikke gå for langt utenfor om du har forhåpningen om å faktisk nå målene dine. Alt du har lært og opplevd vil være et steg på vei «hjem». Tekstene snakker også om det å finne frem ved hjelp fra andre. Det er rom for tolkning, men det ser ut som om at det er noe religiøst symbolikk her. Men som så veldig ofte er sant med Dream Theaters tekster, så er de skrevet på en slik måte at de ikke slår deg over hodet med et budskap, slik at du har muligheten til å bestemme selv hva teksten egentlig betyr.

• Behind the Veil

Horn! Atmosfæriske lyder. Romvesenkor via synth. Flere horn. En god, lang intro.

Også kræsjer vi inn i noen tunge riff. Veldig groovy. Litt Metallica-inspirert. Metallica infusert med en god mengde prog rock. Jeg kan like dette. Det er en tung sang med en heftig groove, og vokalene passer godt med låten. Refrenget er kanskje litt simpelt, men låten ender med en fantastisk solo-del som fullstendig tilgir alle feilsteg. Hele låten er en ganske rett frem metal-låt, ganske tradisjonelt bygd opp også. En av de mer mainstream metal-låtene fra Dream Theater.

Tematisk sett, så veksler denne låten mellom å beskrive noen som tydeligvis er en svært ondskapsfull person i versene, mens refrengene er som rop om hjelp. Det beskriver mer eller mindre noen fanget av et monster, og deres bønn om å bli funnet. Den er om hvordan de tviholder på håpet om å bli funnet, og det er det som gir de den ekstra styrken de trenger for å overleve. Den er visstnok inspirert av de nylige nyhetssakene om langvarige bortføringer.

• Surrender to Reason

Oi, denne låten skriver Rush. Det har jo sånn sett være innlysende siden «When Dream and Day Unite» at Rush har vært en stor inspirasjonskilde for Dream Theater, så det burde ikke komme som noen overraskelse at låter som dette viser seg i katalogen, men dette er kanskje en av de mest Rush-lignende låtene jeg noen sinne har hørt de gjort.

Det er et veldig stilig spor dog. Interessante akkordskifter og taktarter. Etter en kort intro så er det en herlig del med gitarklimpring og sang, før den går over i gammaldags prog rock med orgenllyder og alskens slike godsaker. Jeg digger dette. Det er så mye som skjer i denne låten, selv om den bare er 6 minutter lang. Dette er virkelig slik jeg liker at prog metal skal være. For evig utviklinde, alltid i endring, med en fortelling gjennom melodier og musikk, mer eller mindre som en berg og dalbane lagd av musikk. Og en eiendommelig gitarsolo. Den er av den gamle skolen, ikke så veldig typisk Petrucci faktisk. Denne låten har nok blitt min favoritt på plata.

Tematikken i denne låten er litt mer på den filosofiske siden. Den snakker om hvordan man kan bruke de kamper man har slåss og de ofre man har gitt til noe positivt ved å omfavne ideen om at alt har et mål og en mening, og veien gjennom det hele er å være sterk og modig. Ved å bli vist veien (ved å overgi seg til fornuften). Det er faktisk ganske likt tematikken fra «The Bigger Picture», og det er en viss symbolikk i disse tekstene også som vekker tanker om det spirituelle (eller til og med religiøse), men igjen så kan du velge å tolke tekstene slik du ønsker.

• Along for the Ride

Denne låten er også en slags ballade, på mange måter i samme bane som «Beneath the Surface» og «Wither». Den er noe mer energisk, med deler av låten med doble basstrommer og gitarvreng. Så det er en mellomting mellom en rett frem ballade og en prog metal power ballade.

Den føles faktisk veldig som en åndelig etterfølger av «Beneath the Surface» faktisk, til det punktet at det er en keyboard-solo med en veldig lik lyd. Jeg liker «Beneath the Surface», og dette føles som en videreutvikling i samme ånd, med noen utsmykninger som gjør det hele nytt og interessant, så dette er en ganske bra låt. Det er også en velkommen pause fra den energien forut.

Tematisk så beskriver denne låten noen som har problemer med å takle det som skjer rundt om i verden. «Jeg kan ikke stoppe verden fra å snurre». Men det er med en erkjennelse at vi ikke er alene, sammen er vi alle med på lasset. Det er ingen grunn til å gi op, og det er ingen grunn til å bukke under for frykten og tvilen som oppstår når man føler at man ikke kan kontrollere det som skjer i verden.

• Illumination Theory

Siste sangen, og det er et beist av en låt. Den klokker inn på noen få sekunder over 19 minutter, og er med det den fjerde lengste «episke» låten fra Dream Theater ( femte hvis du teller den andre platen av Six Degrees som ett spor ). Den observante leser legger kanskje merke til at jeg har skrevet at den varer i over 22 minutter i innholdsfortegnelsen, og da må vel en av disse være feil. Nei, slik er det ikke. Faktisk er det et lite «easter egg» gjemt bort på slutten av platen, og jeg kommer ikke til å fortelle deg hva det er.

Denne episke låten består i utgangspunktet av fem forskjellige seksjoner . Den første, er introen ( Paradoxe de la Lumière Noire ) , et episk og oppbyggende tung symfonisk prog metall intro. Det går over til et sterkt heavy metal riff parti, som jeg tror fortsatt tilhører den første sats. Flere forskjellige drivende riff med ulike backing (for eksempel kor og organer – har jeg nevnt at jeg elsker organer i rockemusikken min?) , med morsomme temposkifter og rytme-endringer. Det er en veldig kul energi her. Denne typen delen ville ofte ha blitt brukt i en instrumental del mot slutten av en sang.

Naturlig overgang inn i den andre sats (Live , Die , Kill ) med en veldig kul trommeovergang, nesten som en mini-trommesolo . Den andre satsen er med vokal, med en rivende metal riff . Veldig melodisk . Noen flotte vokale melodier og akkord-endringer som har en veldig kul groove. Jeg liker dette veldig godt.

Tredje sats ( The Embrcing Circle ) er ganske annerledes. Vi er i ambient territorium her. Masse merkelige jungel-lyder og atmosfæriske keyboard-pads, glir inn i et svevende og sakte symfonisk verk. Det er bare orkesteret her . Ingenting annet, i et par minutter . Dette kunne lett vært musikken til en romantisk film eller noe lignende ( det ville passe veldig godt til en søndagsfilm, for eksempel) . Det er en greit sats som drar ut litt, mest fordi melodien er egentlig ikke så interessant. Ikke noe dårlig å si om de orkestrale arrangementene , som er utmerket .

Fjerde sats ( The Pursuit of Truth) . Trommer og bass ta over , og senderlåten inn i et veldig stakkato vokal drevet parti. Veldig kult . Vi får også en veldig kul drumstick / piano-del, før vi går inn i en vanvittige instrumental seksjon, fokusert rundt piano . Dette er utmerket, et utstillingsvindu for det beste av hva trommer og piano kan gjøre sammen. Det er flotte gitarsoloer og keyboard-soloer etter hverandre i hopetall i flere minutter , med stor støtte fra trommerog bass lunder, og gitarer og orgler .

Til slutt går vi inn i den avsluttende satsen ( Surrender, Trust & Passion ), som er bygget som en lykkelig avslutning. Vi snakker lett hymne her, hvor alle synger sammen. Og sangen avsluttes med en fin gitarsolo .

Det er noen veldig kule seksjoner i denne sangen , og selv om den er lang så er deb faktisk ganske godt satt sammen . Jeg forstår ikke helt behovet for den utvidede ambient / symfoniske delen, men det bryter ikke med flyten i låten, så jeg har ikke noe i mot den.

Tematisk er vi nok en gang på temaet viktig livsvisdom ( synes å være et overordnet tema på dette albumet ) , der den første delen av sangen prøver å få deg til å svare på et par vanskelige spørsmål som i utgangspunktet koker ned til » hva er din motivasjon i livet » . Hvem eller hva ville du være villig til å leve for , dø for eller drepe for ? Den andre delen av sangen gjentar noen av de meldingene vi har hørt tidligere i albumet om lidelse og kamp, ​​og det akseptere veiledning og kjærlighet , åpne øynene og se lyset .

For å kunne få fullt utbytte av de vakre tingene i livet , må man oppdage for seg selv at man aldri vil virkelig vite sann glede uten også å kjenne hva det er å slite og ha kjempet noen kamper , og heller ikke uten å ha følt smerte.

Det virker som det er en rød tråd gjennom hele dette albumet . La oss se litt nærmere på dette, med fokus på «Illumination Theory» som midtpunktet i den røde tråden.

Hva er «Illumination Theory» ? Vel, » Illuminationism » er et filosofisk prinsipp dypt forankret i teologi . I utgangspunktet prøver den å hevde at det er en kraft utenfor( i de fleste tilfeller Gud eller en av hans agenter) som veileder eller hjelper menneskets tankeprosess, og din kunnskap om hva som er sannheten kommer fra denne guddommelige opplysningen. Så, med hensyn til de sangene vi har hørt på dette albumet , det er noe som gir en ledestjerne som er tilgjengelig for deg hvis du bare «åpner øynene » .

I » Enemy Inside» , ser vi at noen sliter med sine tidligere handlinger . I «the Looking Glass» vi ser noen som søker berømmelse og formue uten hensyn til deres egen selvtillit og selvverd. I «The Bigger Picture » finner vi setningene «shed your light on me, so I can see the bigger picture» , samt at man snakke om tvil og bitterhet hvis man ikke lar «noen» lede dem på rett vei . «Behind the Veil» har kampen mellom en fangevokter og en fanges rop om hjelp som et midtpunkt. «Surrender to Reason » handler også om det å slite med tidligere handlinger , men å akseptere at noen ( rastløse engler , tilsynelatende) må lede en på veien tilbake den rette måten å leve , og å hjelpe en å komme gjennom vanskeligheter . «Along for the Ride» snakker også om hvordan vi ikke er alene , at noen er der sammed med oss som leder oss på veien , og at vi er bare » med på turen » .

Det er noen sentrale begreper som gjentas gjennom platen , slik som å ha personlige kamper, rop om hjelp , og så videre . På den motsatte enden av spekteret er det sanger om å overgi seg til sannheten , nåde og kjærlighet og lidenskap , åpner de øynene , og innser at vi er bare passasjerer med noen andre å være guide …

Eksempler på tekster som peker mot denne røde tråden:

Bigger Picture – «shed your light on me, so i can see the bigger picture»
Surrender to Reason – «restless angels, help me find my way»
Behind the Veil – «someone save me, look behind the veil»
Along for the ride «i can’t stop the world from turning or the pull of the moon on the tide, but i don’t believe we’re in this alone, i believe we’re along for the ride»
Enemy Inside – «I’m running from the enemy inside»

Alle tegn peker mot hele dette albumet er et svært filosofisk / åndeligt / religiøst tematisk album som oppsummeres med «Illumination Theory» som gir deg svaret at det er en dypere mening til det hele , og det er noen der ute som kan veilede deg med de ​​valgene du skal ta, hvis du er villig til å se og høre etter. Derav de vanskelige spørsmålene – hvordan vet de som har besvart disse spørsmålene at det de gjør er riktig ? Av nåde og kjærlighet, og ved å se lyset . Nå er det en viss tvetydighet i tekstene , nok til å gjøre det slik at du kan velge å tolke det fra et ikke-religiøst eller åndelig perspektiv, men fra et humanistisk perspektiv, men jeg tror likvel at meldingen er fundamentalt tydelig: tøffe tak og å leve livet er enklere hvis du har sett «lyset» og akseptert veiledningen fra innsiden.

Jeg tror kanskje jeg over-analyserer…

 

 

Konklusjon

Er dette en passende plate for å få navnet «Dream Theater»? Vel, den inneholder alle aspekter av hva som gjør Dream Theater til Dream Theater. Den er også et slags veiskille som viser en slags endring, med noe nytt og noe gammelt smeltet sammen. Selvtitulerte album er ofte sett på som en form for en uttalelse. For Metallica, deres selvtitulerte var en endring mot mainstream og kommersiell musikk. Og på sett og vis ser vi tendenser til det her også.

Låtene på plata er varierte og fylt opp med minneverdige riff og soloer og vokalprestasjoner. Det er enkelte partier som ikke er like gode som andre, men som helhet så er det en god samling av låter. Noen av begynnelsene og sluttene på låtene er litt klossete utført, men det er raskt tilgitt på grunn av kvaliteten på låtene. Jeg har latt tiden arbeide med sangene, siden de ikke umiddelbart fanget min oppmerksomhet (og det er sånn sett mange mulige årsaker til dette, og jeg skal ikke spekulere i hvorfor), men låtene har omsider sunket inn. Spesielt gjennom den siste fasen hvor jeg skrev denne anmeldelsen og den delen hvor jeg analyserte tematikken som albumet omhanlder hadde jeg tilfeller hvor visse elementer av plata rett og slett klikket på plass. Noen ganger er dette rett og slett bare nødvendig, spesielt når albumet er så sammenpakket som dette er.

Det er ikke den Dream Theater platen som låter best så langt, i min mening (jeg lengter etter en plate med såpass herlig mix som Falling Into Infinity), den er litt for «tøft» mikset, og føles litt for prosessert til tider, med svært mange lag og dessverre litt komprimert i lydmiksen, så platen har en tendens til å bli litt støyete, men når det er lufterom for instrumentene (slik som enkelte akustiske partier) så låter det vidunderlig. Jeg innser at denne type store og høye lydbilde er noe som bandet ønsket, så jeg kan egentlig ikke klage, alt jeg sier dog er at jeg følte det ble litt for mye for min smak. Jevnt over tok det meg et par lytt før jeg begynte å venne meg til hvordan platen hørtes ut, men nå er det greit. Gleder meg til å få høre hvordan den er i 5.1.

Jeg ser ingen grunn til å prøve å gi karakter til denne plata, siden karakter er mer eller mindre ubrukelig uten noe å sammenligne med. Det jeg synes dog, er at selv om dette nok ikke kommer til å være mitt favorittalbum fra Dream Theater, så er det langt fra det dårligste. Når man sitter på en katalog som Dream Theater tross alt gjør, så er det vanskelig å nå opp til den standarden som noen av de mer selvfølgelige favorittene som Images & Words eller Scenes from a Memory, og dette albumet er ingen unntak i så måte. Jeg vil si at dette er mer eller mindre en noe over gjennomsnittlig Dream Theater plate, men når gjennomsnittet er som det er, så er jo det på ingen måte en dårlig ting. Det er jo Dream Theater’s egen feil for at de har laget så mange gode album.

Det er en forfriskende skive dog, siden jeg har savnet den mer fokuserte stilen Dream Theater pleide å skrive låter på tidligere, med konsise og flotte sanger uten å måtte dumpe alle ideer (gode eller dårlige) i en smeltedigel, dra ut en håndfull av sanger og putte de på plata. Det er nok av både gammelt og nytt her for å gjøre enhver Dream Theater fan glad, og samtidig nok til å tiltrekke flere nye fans, noe som beviser at Dream Theater nok har mye liv i seg fortsatt og vil være med oss i mange år forover. Dette er et album fansen vil elske, det er jeg helt sikker på. Det inneholder mange av de tingene som tiltrakk gamle fans som kanskje ikke har fulgt Dream Theater på en stud og som vil tiltrekke nye fans til musikken. Det har en sjel som skinner gjennom den teknisk kompliserte musikken, og det er så mye rå energi og så mange følelser som folk vil knytte seg til. Dette er en plate som Dream Theater kan være stolt over.

Jeg håper at denne omtalen har gitt deg noe innsikt inn i den nye Dream Theater plata, og jeg vil takke deg for å ha lest denne forvirrede personens forvirrede ord. Ta det rolig, og kanskje vi møtes igjen en gang i fremtiden.

Helt utrolig, jeg har skrevet nesten 8000 ord om «Dream Theater».